Documenta 12

Fridericianum_museet.jpg">

Kunstmønstringen Documenta i byen Kassel i Tyskland blir sett på som en av de viktigste presentasjonene av samtidskunst i Europa og en viktig arena for forming av nye trender og retninger, tematikk og politikk for samtidskunstnere.

Documenta holdes med fem års intervaller hvor dette er den 12te i rekken. Til hver Documenta velges en ny kurator som legger rammeverket for utstillingskonseptet og velger kunstnere og verk til utstillingen. I år er kuratoren Roger M. Buergel kunstnerisk leder med kunsthistoriker Ruth Noak som medkurator. En av deres målsetninger har vært at utstillingen skal inneholde arbeider fra flest mulig ulike regioner i verden, som ikke skal presenteres etter hverandre på rekke, men i forhold til og i dialog med hverandre.

For å igangsette en slik utveksling har de lagt fram flere spørsmål til kunsten og dets publikum; Kan menneskeheten kjenne igjen en felles horisont bortenfor alle ulikeheter? Er kunsten mediet for denne kunnskapen? Kan kunsten hjelpe oss å komme inn i kjernen av det som er essensielt i livet? Disse spørsmålene og flere til er videre formulert i tre ledemotiver som kan gi oss retning gjennom utstillingen.

Video tar tid
Documenta11 i 2002 ble omtalt for sin overvekt av video og filmiske arbeider, mange med ulike former for dokumentarisk preg og med politisk og sosialt innhold. Årets Documenta har ikke like tungt fokus på video, men det finnes en god del videoarbeider blant alle andre uttrykksformer i de ulike visningsarenaene.

Video tar tid. I motsetning til fotografiet er lesningstiden forutbestemt og nettopp denne utstrekningen i tid kan gi det en form for usynelighet når det vises i konteksten av en billedkunstutstilling. Andre uttrykksformer krever selvfølgelig også tid, men mens f. eks et maleri også kan leses synkront i sin helhet, krever video ofte en diakron lesemåte. Spesielt i en gigantisk utstilling som Documenta hvor en tilsynelatende uendelig mengde verk skal sees, kan mange betraktere føle at de ikke har den tiden som trengs til å involvere seg med videoarbeider på en seriøs måte.





Selvstendighet og avhengighet i et massemedialt samfunn
Når jeg satt å betraktet videoarbeidet Lovely Andrea av tyske Hito Steyerl svarte jeg på spørsmål fra en medpublikummer om jeg hadde sett alle verkene i denne etasjen, at nei jeg hadde kun satt meg ned med dette videoarbeidet foreløpig, det tok sin tid. ”Å, du ser hele videoen? ” kom det overrasket til svar, hvorpå vedkommende etter fem minutter fortsatte videre til neste rom. For at en publikummer skal finne roen og tålmodigheten for å tilbringe 45 minutter med et verk i en slik sammenheng som Documenta, må forholdene være lagt til rette og det var ikke tilfelle med Lovely Andrea. Videoen vises i øverste etasje i Fridericianum-museet projisert på vegg under et takvindu. Vi betraktere kan slå oss ned på en av stolene til kinesiske Ai Weiwei som står plassert i buede rader vent mot projeksjonen. Dette er et gjennomgangsrom med balkong med utsyn til etasjen under hvor det forøvrig kontinuerlig holdes danse-performance i Trisha Browns utstilling og store menneskemengder samles. Dette gjør det vanskelig å høre dialogen i dette dokumentariske verket basert hovedsakelig på intervjuer, - for de som kan japansk. For de av oss som ikke forstår japansk, er vi henvist til undertekstene på engelsk som stadig gjemmer seg bak balkongrekkverket og man blir derfor sittende å strekke hals eller bøye seg får å få med seg hva som blir sagt, som er absolutt avgjørende for forståelsen av verket. Har man imidlertid tålmodighet til å se bort fra alle disse forstyrrende elementene og sette seg ned med denne videoen, kan man få et innblikk i en verden man kanskje verken før eller senere vil få muligheten til.

Med et lekent bildespråk som blander den tradisjonelle intervjuformen med klipp fra tegnefilmer, musikkvideoer, konsertopptak og nyheter, blir vi tatt med inn i den japanske nawa-shibari bondage-kulturen, som karakteriseres av kvinner som bindes opp og suspenderes i lufta i tauverk, utført av mestere i feltet. Fortellingen styres av kunstneren selv som er på jakt etter et bondage-fotografi tatt av henne på 80-tallet. Med Asagi Ageha, som selv er bondage-artist i dette miljøet, som veileder og oversetter, kommer vi nærmere innpå de ulike aktørene innen disiplinen; arrangører, utøvere og fotografer.

Gjennom en montasje av kjente slagere, klipp fra tegnefilmen Spiderman, de beryktede fotografiene av amerikanske soldaters mishandling av fanger i Irak og terrormistenkte i Guantanamo Bay, samt en rekke andre bilder fra massemedia, har Steyerl skapt en montasje hvor bondagekulturen brukes til å sette forholdet mellom frihet og makt i et massemedialt samfunn i perspektiv. Ved å leke med ord og bokstavenes stilling spør hun hvordan vi definerer selvstendighet og avhengighet. Ageha selv uttaler at hun er blitt avhengig av å bindes opp fordi det er nå den eneste tilstanden hun kan føle total selvstendighet og frihet. Dette verket er fullt av motsetninger som undertrykkelse/frihet, mann/kvinne, begjær/kontroll og stiller spørsmål til våre definisjoner av disse begrepene. Hva er frihet? Hva gir følelsen av frihet?

Form er viktig for tolkningen av innholdet og gjennom stadige referanser til internettet, spindelvevet av informasjon og bilder, fremstår bildene selv som representanter for en virkelighet også bundet opp i et intrikat maktforhold. Hvem styrer hvem i den stadig mer komplekse verden av representasjoner?





Poetisk om vold
Den indiske filmskaperen Amar Kanwar, som publikum her i Oslo forøvrig fikk gode muligheter til å stifte nærmere bekjentskap med da han ble tildelt Edvard Munch-prisen i 2006, viser på Documenta et nytt filmarbeide. Han har laget en installasjon med åtte projeksjoner spredt rundt på rommets fire vegger i en fullstendig omfavnelse av rommet. Publikum kan sette seg ned på runde myke krakker spredt rundt i rommet, og snu og vende på seg ettersom hvilket bilde tiltrekker ens oppmerksomhet. Når man befinner seg i dette mørke rommet omgis en av lyd og bilde og verket absorberer en totalt. Tilbaketrukket fra Neue Galeries mas og jag, er dette en videoinstallasjon som inviterer betrakter til å sitte ned og ta seg tid.

Kanwars videoinstallasjon The Lightning Testimonies som består av fotografi, video, tekst, stemme og musikk, tar for seg kvinners opplevelse av voldtekt, forskjellige regioner i Indias forhold til seksuell vold og bruk av voldtekt som våpen i krig og konflikt. Han introduserer verket med å spørre: ”How to remember?” og legger dermed en poetisk undertone for lesning av verket. Gjennom personlige beretninger i form av stemmer og tekst, for vi innblikk i faktiske hendelser og resulterende menneskelige tragedier. Kanwar bombarderer oss med bilder fra alle kanter og vi har en konstant følelse av at vi ikke kan se alt samtidig, men må stadig velge et synspunkt. Enhver betrakter vil derfor komme ut med ulike inntrykk og variasjoner av tolkninger over dette sammensatte verket. Sammenstillingen av bilder oppfordrer til at vi leser dem i lys av hverandre, og tekst og musikk oppfordrer ofte til en poetisk lesning av bildene.

Gjennomgående i hele verket er at Kanwar lar andres stemme komme frem, stemmer som fremstår som ærlige, ekte, og med et ønske om å formidle sine opplevelser. Verket appellerer i sin helhet derfor sterkt til følelsene og er fullstendig blottet for distanse.

Polske motsetninger
En rad med små elektriske lys i kjede leder oss ned i Kulturzentrum Schlachtofs mørke kjellerlokale og bak grafittimalte søyler finner vi Artur Zmijewskis videoinstallasjon Them.
I motsetning til overnevnte verker, byr dette verket ikke på interessante filmatiske eller formale problemstillinger, men bruker video som dokumentasjonsmedium for å representere et interessant eksperiment. Zmijewski har konstruert en situasjon hvor ulike sosiale, politiske og religiøse grupper i det polske samfunn, utfordres til å arbeide med visuelle uttrykk og symboler med enkle midler og materialer.

Hver gruppe får i oppgave å sammen produsere en plakat som gir uttrykk for deres samfunns- og livssyn. De katolske kvinnene maler en kirke, Polsk Ungdomsgruppe maler et sverd, Sosialistisk Ungdom maler et emblem med ordet frihet. Dette bildet blir så trykket på t-skjorter som medlemmene i gruppen ifører seg. I neste omgang får de ulike gruppene lov til å forandre på andre gruppers plakat slik at den bedre fremmer deres egne standpunkter. Og med dette begynner konfliktene... Akkurat som i Big Brother og en rekke andre reality show, er det her lagt til rette for konflikter ved å invitere grupper med størst mulig motsetninger. Vi blir vitne til sterkt engasjement og det viser seg at symboler er virkningsfulle og bringer fram ekte følelser.

De katolske kvinnene er i utgangspunktet positivt innstilt til at Sosialistisk Ungdom klipper opp døra til kirken deres slik at den blir stående åpen, men når det kommer til stykket viser de en hel rekke reservasjoner, bl.a. oppfatter de homofili som en uakseptabel anormal tilstand. Sosialistisk Ungdoms inkluderende frihetsemblem i alle regnbuens farger, som de mener umulig kan støte noen, blir hvitmalt av Polsk Ungdom og ordet frihet erstattes av ord som ære, polsk og troskap.

Dette er et prosjekt som spiller på motsetninger. Filmen brukes som et middel til å gi andre en stemme, men under veldig kontrollerte og manipulerte forhold og forventede konflikter utarter seg. Det viser seg umulig å komme til noen form for enighet og siste akt ender på destruktivt vis med at de fleste plakatene går opp i flammer eller blir kastet ut vinduet og deltagerne klipper i stykker hverandres t-skjorter.





Frihet
Definisjon av begrepet frihet er et tilbakevendende tema i alle videoarbeidene. Steyerl snur begrepet på hodet og spør oss om vi ikke kanskje er mest bundet når vi tror vi er fri, eller er det omvendt? Ved hjelp av motsetninger setter filmskaperne våre definisjoner av begrepet på prøve og spør kanskje akkurat om kunsten kan hjelpe oss å komme inn i kjernen av det som er essensielt i livet? Vi blir presentert for mennesker på en udistansert måte og får inntrykk av et ønske om å appellere direkte til våre følelser hvor filmmediet brukes som middel til å gi andre en stemme.

http://www.documenta12.de/geschichte0.html?&L=1

Documenta12
Kassel, Tyskland
16/06-23/09 2007